Delfiner og vann. Ja, de to passer jo sammen på sett og vis. Men hva har det med en omtale her på denne siden å gjøre? Jo, det skal jeg fortelle, men først en liten vri på ting.

Jeg har alltid latt meg fasinere av SEGA. Ikke bare har de hatt et spillkonsoll som gikk upåaktet hen her hjemme i kalde norge i forhold til Playstation og Nintendo, men de har faktisk også hatt spilltitler som har klart å dra det meste ut av grafikkbrikken på konsollet i motsetning til Playstation og Nintendo. Derfor har jeg med litt glede og frykt tatt det på meg å anmelde en SEGA tittel, nemlig Ecco: Tides of time.

Først vil jeg ta for meg det jeg likte minst: spillbarhet og historie. Historien bygger videre på første installasjon i spillserien (altså Ecco the Doplhin), og forutsetter slik jeg ser det at du har noe kjennskap til hva spillene bygger på. Jeg er bortskjemt med gode DOS spill og SNES titler, og forventer en noe mer utbrodert historie som også vises i introen, men jeg føler jeg ble sittende like klok tilbake etter introen.

Spillbarheten er et kapittel for seg selv. Vi nintendoentusiaster er jo vant med ABXY konfigurasjonen på kontrollen, og det å forholde seg til en ABCXYZ kontroll ble noe uvant om ikke kaotisk. Utover dette er kontrollene greie, men jeg kom ikke langt i spillet før det ble for mye kaos til at jeg klarte å nyte opplevelsen. Dette er et kjent fenomen for SNESere som meg, så jeg kan ikke trekke for mange poeng på dette. Det jeg derimot trekker alle mulige poeng for, er det uforklarlige konseptet om hvilke knapper som gjør hva.

Det spillet leverer på, er i høyeste grad grafikken og lydbildet. En gammel SNESer og mod/demo entusiast som meg blir i høyeste grad tilfredsstilt av et så forseggjort eksempel på grafisk stimulans, og jeg finner meg ofte sittende og drømme meg bort i vakre landskap. Lydbildet kompletterer denne sanseperfeksjonen til de grader med stemningssettende musikk og lydeffekter, og jeg blir rett og slett solgt på dette. Si hva man vil, men SEGA har faktisk klart å overgå samtidskonsollene på dette punktet.

Alt i alt føler jeg at spillet scorer veldig bra, men spillbarheten forhindrer meg i å samvittighetsfullt gi en Golden DOS Spirit, dessverre.