I min barndom, så var det ett spill jeg må ærlig innrømme at jeg aldri skjønte hypen om, og hvordan man i det hele tatt skulle spille det; jeg trykka piltastene og man beveget seg flytende over ett landskap og det var ikke mye mer til det. Det var med nølende skepsis at jeg takket ja til å anmelde Magic Carpet. Da var det nok engang tilbake til teppet, og få ansiktet mitt forvandlet til ett spørsmålstegn.

Den gamle persiske myten om at man kan få tepper til å fly, er noe Magic Carpet har tatt til grunne i både tittelen og spillbarheten, og jeg må ærlig inntrømme at det er vel noe i dette med magiske tepper. Du inntar i skikkelsen til en ung magiker som har sitt mål i å redde landet fra onskap, og gjenskape ro og orden igjen. Siden magikeren du spiller, har ett arsenal av magi til rådighet, hvor du kan blandt annet skyte ut flammekuler, skape vulkaner eller reise din egen arme med skjelett, så kan du skape ganske mye helvette med dine evner. Men hvis du tror at du vil få dine evner bare helt uten videre, så må du tro om igjen, her er det hardt slit på matta som vil gi uttelling, og dine evner krever magi. Når du dreper en fiende, får du nettopp, magi. Dette trenger du også for å gjennopprette orden i spillets gang.

Spillet tilbyr særs lite i spillbarhet. Du er fast på matta du har fått i starten på spillet, og du kan ikke lande eller noe annet som kunne tilbydd variasjon. Du starter hvert av de 50 brett spillet har å tilby, ved å sveve, også er det opp til deg å ta det herifra. Du må finne bygninger som du kan ta over, og drepe fiender som skaper kaos i landet. Når du har samlet opp nok magi, og tatt over nok bygninger, kan du gå videre til neste brett.

Spillet svever deg av gårde i første person, og mange ganger føles Magic Carpet som en førstepersonsversjon av Populus. Noe som ikke er så vanskelig å tro, siden begge spillet er laget av Bullfrog.

Spillets grafikk er faktisk meget bra for sin tid, men tegnedistansen er veldig kort, og det virker som at fyren trenger briller. Du kan ikke se mer enn ca. 10 meter fremfor deg, noe som er irriterende, og det er ofte at du må nesten stå over fienden din, før du kan begynne å rulle ut en armada med flammekuler i fleisen på han. Lydsiden er god gammeldags Bulllfrog stolthet, og musikken i spillet trommer ut den ene magiske tonen etter den andre. Meget bra.

Magic Carpet er som en teppeflytur som kunne trengt litt mer teppebanking før det ble lansert. Man må bruke tid for å få skikkelig fatt i det, og jeg kan skjønne at mange elsker spillet, men jeg er nok ikke en av dem. Jeg greier ikke helt å finne fasinasjon i å fly på ett teppe, og skyte andre teppeflyvere, steinormer eller annen ondskap. Jeg synes bare spillet helt enkelt mangler variasjon i spillestilen, og det er noe som dreper gleden når man er kommet noen timer inn i spillet.



Liten kort notis til slutt, til dere som skal kjøre spillet gjennom Dosbox:

Det anbefales at man kjører spillet i «high res», ved å trykke «R» på tastaturet, ellers hadde ihvertfall jeg store problemer med å kunne spille spillet uten at det gikk alt for raskt. For de mer teknisk innvidde, går det an å justere cpu_type i DOSBox sin config-fil, dosbox.conf, til f.eks pentium slow eller 486 for alternative oppsett.